Gårdshistorie

Kværner gård ligger både landlig og sentralt, noen minutter sør-øst for Oslo lufthavn Gardermoen. Både gården og kjøkkenet i Størhuset drives av Kim og Grete. Det er ingen andre ansatte. Hele gården drives økologisk, og alle produkter blir solgt direkte.

Størhuset er splitter nytt, der lager vi pølser, fileter og koteletter, og det er der maten selges. Resten av gårdens bygninger er fra første halvdel av 1900-tallet, men gården i seg selv er adskillig eldre.

Kværner uttales på lokal dialekt Kvænnom, men nå vil alle under pensjonsalder (og de fleste over også) uttale det slik det står: Kværner. Gården har sannsynligvis navnet sitt etter en kvern som har stått på gårdens grunn. Den lille elven/bekken Sulta (utt: Sjurta eller Surta), går langs hele eiendommen, og kan ha dannet endel fossefall her, hvor det godt kan ha stått en kvern i gamle dager. Nå er det riktignok ingen kvern på stedet, og ingen som kan huske noen heller.  I middelalderen kaltes hele området for Kuænnini dale i Holt sogn i Kisa. Skrivemåten i 1578 var Querner, i 1595 Quernum, i 1617 Querne, i 1665 og 1722 Querner, i 1838 Qverner og senere Kverner og nå Kværner.

Et annet navn på Kværner kan også ha vært Kvernin eller Kvennin (kvern-vin), av kvern og “vin”. Vin kommer av “naturlig eng”. I hele landet finnes det omkring 1000 vin-navn. De fleste navn av denne typen regnes for å være fra før vikingtiden (før 600 e.kr.). Olaf Rygh (Norske Gaardsnavne 1870) setter gårdsnavnet Kværner i forbindelse med Kveninidalr, omtalt i biskop Øysteins jordebok ca. 1400. Den tradisjonelle bygdemålsuttalen kvænnom, ser ut til å gå tilbake på dativ, flertall Kvernom av Kvernir (Querner 1578) Hvis navnet er sammensatt av kvern og vin, vil det isåfall bety gressletten ved kvernen. Alt tyder på at gården er fra yngre jernalder, og at nabogårdene Rolstad og Reierstad oppstod i utmarken til Kværner og er nok fra vikingetiden. (Kilde: Ullensaker 1997, K. Dørum et.al.)

I middelalderen tilhørte mesteparten av Kværner Mariakirken i Oslo. Omtrent én femtedel tilhørte Gyrvhild Fadersdatr, som senere ble skjøtet over til Kronen og deretter Oslo predikestol. Fra Mariakirken ble gården overført til Oslo domkapitel, hvor den var frem til i hvert fall 1595. Størsteparten ble da privateid og var i Stattholder Enevold Kruses eie i 1616 (drevet av en Jørgen), og videre via bl.a. Jakob Didrichsen, Eirik Breder og Abraham Olsen, til Engebret Eriksen tok over eiendommen i 1750. Den delen som tilhørte predikestolen ble innløst mye senere.

Fra 1605 til 1608 lå gården øde, før den igjen ble drevet av en Jørgen (muligens samme Jørgen som i 1616). Sannsynligvis var det denne Jørgens sønn Anders Kverner, som overtok driften videre, og var ganske rik. Anders ble omtalt som bondekaptein, og hadde høyere status enn de fleste andre bønder. Selv om Anders var militært befal, forhindret det ikke at han på sine eldre år (1659) fikk mulkt fordi han hadde huset sin ikke navngitte sønn, “som under krigen hadde løpet fra sitt kompani” og av den grunn var “hjemfallen til å ha sin boeslodd forbrutt” (beslaglagt av kronen med 1/2 del)

En av Anders’ sønner, Kolbjørn Vårum, førte sak mot sine svigerbrødre angående arven etter moren. Da ble det omtalt både penger og verdigjenstander som sølvtøy. En av Kolbjørns brødre, Gulbrand, som drev videre etter Kolbjørn, ble omtalt som “litt brå av seg”. Han ble bl.a. tiltalt for å ha slått naboen Erik Rolstad, og senere for å ha brukt “tendensiøse ord” mot sin landsherre Jakob Didrichsen. Han fikk sannsynligvis sparken fra gården etter dette. Og en ny familie overtok.

Første kvinnelige driver av gården var Gudbjørg (liten av vekst), som drev fra 1706 til 1718, senere drev Marte bruket fra 1728 til 1740 hvor hun ble oppsagt (ukjent årsak). I 1747 kjøpte Abraham Olsen Strøm gården, og bosatte seg der selv. Han solgte gården videre til en av den forrige eierens sønner,  Kaptein Gerhard, som straks solgte videre til Engebret Eriksen Kauserud for 590 riksdaler i 1750. Sønnen Arne Engebretsen overtok deretter gården i 1773, og det var da gården ble delt tre deler. Hver arving fikk sin del. Ett hovedbøle (vår Kværner) og to mindre bruk (Kværner og Langbakk).

Hovedbølet (Kverner nordre) har siden blitt solgt 5 ganger før det havnet i vår familie med Ole Jørgensen og Anne Hansdatter som begge kom fra Fallet på Skogbygda. Ole og Anne overdro gården videre til sin datter Magnhild Kværner og mannen Kaptein Einar Jørgensen Kværner, videre til deres sønn Magne Eyolf Kværner og videre i 2002 til hans søsters barnebarn Grete Ruden som sammen med mannen Kim Ruden, driver nå. I 1865 var det 30 kyr, 15 sauer, 2 griser og 7 hester tilhørende gården. I dag er det over 100 sauer, 5 høner, 2 hester og noen få bikuber.